fbpx

Ole Bjørn Urne: Ble frelst på julaften

-Jeg var med i pionérkullet på Troens Bevis sin bibelskole 68/69. Det året forandret alt for meg, forteller Ole Bjørn Urne. Det ble starten på en tjeneste som har berørt tusenvis av mennesker, både i Norge og utland.

Under M28 Unådd konferansen i  Bergen i november, kunne flere fortelle om aktiv tid i tjeneste. En av dem var Ole Bjørn Urne. Kjent fra Ten Center som han startet og drev i 20 år, er han nå med og støtter hundrevis av nasjonale pastorer og et stort barnearbeid i India. Men han er også en av fruktene fra Bibelskolen i Sarons Dal. Der fikk han med seg to prinsipper som har fulgt han hele livet.

-Jeg var helt ukjent i Bibelen og det kristne landskapet. Det var sterke inntrykk. Jeg møtte folk som var ute og praktiserte troen sin. De var ute og evangeliserte. Det fasinerte meg veldig. Sarons Dal var for meg utrolig viktig.

Han viser til spesielt to ting som satte dype spor.
-Nummer en var at nøkkelen til misjon var innfødte evangelister og at en skulle ha tillit til de lokale. For eksempel at de kan gjøre jobben like bra som oss. Vi var bare et redskap til å inspirere dem og hjelpe, men det var de som skulle lede og bygge opp arbeidet.

-Det andre var at jeg fant boken til George Müller i Sarons Dal. Han drev barnehjem og opplevde hvordan Gud sørget for behovene. Jeg leste boken og det ble nøkkel nummer to. For meg var det litt vanskelig å tro Gud for penger og sånn. Den boken inspirerte meg. Jeg forstod at nøkkelen var tillit til Gud og å gjøre det Gud har kalt oss til å gjøre. Nøkkelen er å gjøre Guds vilje. Ellers blir det surr, sier han og ler.

-Og det har jeg praktisert i misjonen hele tiden. Så undervisning og forkynnelse er nøkkelen til å trene pastorer ute i feltene. Det fikk jeg inn med morsmelken i Sarons Dal!

Du ble selv frelst på selve julaften, hva skjedde?
-Far og mor var kristne. Men når jeg leste Bibelen i oppveksten, var det bare fordømmelse. Bare bud og regler. Jeg gikk aldri på møter. Så satt jeg hjemme en julaften. Jeg kjente at noe kom over meg. Min far hadde satt på en plate, kanskje det var Åge Samuelsen. Jeg kjente at jeg måtte komme meg ut. Jeg tok tak i dørhåndtaket, men fikk det ikke ned. Guds kraft kommer og jeg faller ned på gulvet. Moren min trodde jeg døde. Så kjenner jeg en hånd som fysisk strekker seg inn her i brystet, og trekker noe ut. Så kjenner jeg noe hvitt som bare senker seg ned over meg og jeg ble helt rolig. Så sier jeg: «Er du Jesus? Da skal jeg følge deg resten av mitt liv.»

-Men jeg var ikke sikker på om det var Jesus. Så begynte jeg å lese Bibelen, og da så jeg jo at det var Jesus. Og da var mitt liv totalt forandret. Men jeg måtte jo lære om Jesus, så derfor måtte jeg gå på bibelskolen. Jeg var en spurv som var hungrig etter Jesus.

Da bibleskoleåret var ferdig, reiste Ole Bjørn Urne til Sogn der har startet opp en menighet. Men han ville mer. Han ville nå folk som ikke gikk på møter. Deretter reiste han til Oslo og kom midt opp i Jesus-vekkelsen.Der fikk han kontakt med Teen Challenge, og startet rehabiliteringssenteret Ten Center. Det drev han i 20 år, og fikk hjulpet hundrevis av norske rusmisbrukere tilbake til livet. Etter Ten Center startet han Sentermenigheten og en bibelskole i Asker, og tok elevene med på reiser ut i misjonsfeltene.

-Kina, Russland, nå er det Asia, India og Nepal som ligger på vårt hjerte.

Men historien stopper ikke der. I 1997 reiste Ole Bjørn til India der han var med på å bygge opp et arbeid rundt prinsippene han i sin tid lærte av Aril Edvardsen, ved bruk av nasjonale evangelister og vitner.
– Hovedkallet er de 500-700 pastorene som vi nå støtter i India. Men i 2007 var jeg på et pastor seminar på Filippinene. Der talte Gud til meg om å ta seg av fattige og foreldreløse barn i India. Det syntes jeg var vanskelig, fordi det krevde så mye ressurser. Da må en i det minste hjelpe barna i 15 år for å ikke skuffe de barna, som så mange ganger før var blitt skuffet. Men for å gjøre en lang historie kort, så sa Gud til meg veldig klart at «jeg trenger noen til å gjøre det. Så lover jeg at jeg skal hjelpe deg økonomisk». Da begynte vi å hjelpe barn i India. Vi har 1000 barn som har vært med oss i 15 til 17 år og fått seg en utdannelse. Vi har nå 24 barnehjem. Vi har hatt flere, men nå er de blitt voksne. Gud har aldri sviktet oss, vi har alltid fått pengene på tiden. Så det er et vitnesbyrd at om en er lydig mot Gud, og gjør det Han vil, så vil han sørge for oss.

Sender dere ut brev for å oppfordre folk til å gi?
-Nei. I begynnelsen da jeg hadde menighet tok vi aldri opp offer. Folk bare gav. Men det finnes mange maler, og vi må gjøre det vi selv har tro for og det Gud gir trygghet for i hjertet ditt. Gud er veldig allsidig. Han er fantastisk.

Hva har dere opplevd under korona-tiden?
-Vi hadde et team som reiste ned og besøkte en pastor som har fire gutter. Vi reiste rundt i flere landsbyer med en dramagruppe, for da trenger vi ikke å kommunisere gjennom språk. Vi spurte om det var noe vi kunne be for og hjelpe med om de var syke. Det var ikke akkurat noen veldige mirakler på den turen, men Gud var jo med oss. Men det som var sterkt var at det var 50 familier som kom til menigheten etterpå. Også spør pastoren, hvorfor kommer dere? «Nei, når den guden dere snakker om, legger en slik byrde og kjærlighet på noen mennesker fra den andre siden av kloden, som er rike og har det bra, og kommer ned til oss og går rundt og snakker og spør om det er behov, den guden vil vi lære å kjenne.» Så det var sterkt.

-Men poenget er også at han pastoren har som sagt fire gutter som han nå har trent opp, og de har begynt å få nød for Andaman øyene i det Indiske hav. Så nå har vi begynt å støtte pastorer og evangelister for å nå denne øygruppen. Så for å svare på spørsmålet ditt, evangeliet går frem gjennom nasjonale, om enn vi ikke gjør det. Så det er veldig oppmuntrende.

Men tilbake til M28 konferansen for Unådde folkgrupper. Er det noe personlig vi kan gjøre for å få i gang et samarbeid mellom misjonsorganisasjonene i Norge?
-Jeg tenker at vi må også lære å gi slipp på sekken som vi bærer for å kunne samarbeide. Alle har jo noe i sekkene sine. Det hadde jeg også. Alle har vel opplevd i livets skole både medgang og motgang, og da er det viktig at vi får tømme den sekken så vi kan velsigne og være glad i hverandre. Gud hjalp meg med å tømme min sekk, og det føles helt vidunderlig ut. Det er kun Gud som kan gjøre det, men vi kan trenge å rydde opp litt selv, legger Ole Bjørn til med et smil.

-Vi er sterke når vi er sammen. Vi skal ikke konkurrere med hverandre, men utfylle hverandre. Jeg tror at Gud kommer til å berøre det norske folk igjen gjennom en kjærlighetsvekkelse. Relasjonsbygging der folk kan velsigne hverandre. Så vi har fremtid og håp!

Kilde: Troens Bevis bladet, desember 2021.

Her kan du støtte Troens Bevis sitt misjonsarbeid med en gave

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene.
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter