Levde med angst: -Å ha det bra er blitt den nye normalen!
For tre år siden var Sara Ulsted Mojlanen (20) lammet av angst. Hun kunne ikke fly, og var redd for å ta tog eller båt. Tvangstanker kontrollerte livet. Gjennom sitt livsforvandlende vitnesbyrd ønsker hun å gi nytt håp til unge som sliter.
-Jeg slet med ekstrem angst, den var såpass at de beskrev den som invalidiserende angst fordi den hemmet så mange punkter av livet. Så det var egentlig ingenting jeg kunne gjøre uten å ha fullstendig panikk.
Sara forteller at hun var alltid et redd og nervøst barn, men at angsten begynte da hun gikk i første klasse.
-Et nært familiemedlem er psykisk syk, og at det i seg selv er ikke lett. Så vi lurte rett og slett på om det ble for mye for meg som liten, da jeg muligens har sett denne personen manisk. Jeg fikk også glutenallergi da jeg gikk i første klasse, og jeg har alltid vært slik at alle følelser setter seg i magen på meg, og vi tenkte at kanskje hver gang jeg ble dårlig av gluten, sammenkoblet jeg det, og lagde det til en frykt, samtidig som jeg ble kvalm og fikk vondt i magen. Så psykologene jeg gikk til trodde årsaken kunne være sammensatt.
Hva slags behandling fikk du?
-Jeg har gått til helsesøstre, til forskjellige psykologer med elektroder på hodet for å trene hjernen, og prøvd masse behandlingsformer. Jeg gikk på ABUP Familieklinikken i Arendal to ganger. De jobber med utredning, diagnostisering og behandling av barn, unge og deres familier. Først var jeg der en periode og ble skrevet ut, også engang senere. Fikk jo råd og tips hvordan jeg skulle mestre livet, men angsten var der allikevel.
Mamma måtte kjøre meg til skolen hver dag ellers gikk jeg ikke. Det å komme ut døra var det vanskeligste av alt. Jeg turte ikke sove hos venner. Jeg slet med å være på skolen, mamma hentet meg 2-3 ganger i uken. Jeg var aldri med på turer, har aldri flydd, var redd for buss eller båt. Jeg var livredd for gym på skolen, for hvis jeg presset meg litt ekstra fikk jeg panikk. Så alt ble tilrettelagt for meg på skolen.
Så angsten din gjorde at du var redd for spesifikke ting, ikke mennesker eller relasjoner eller mobbing?
-Ja, men det førte til at det også gikk ut over relasjonene mine. Jeg ble redd for mat, jeg var redd for det meste, og det gjorde jo at jeg slet i sosiale sammenhenger. Jeg så kun på andre mennesker som en smittekilde. Men på VG1 ble jeg mobbet.
På grunn av angsten din?
-Nei, egentlig ikke. Angsten min var jeg veldig flink til å skjule, annet enn at jeg ikke ville bli med på ting. Men VG1 var noe jeg gledet meg til. Det skulle bli en ny start, og jeg ville ikke ha tilrettelegging. Men så kommer jeg inn i en klasse der alt jeg sa ble på en måte galt. Det var blikking og baksnakking. Da ble jeg veldig usikker på meg selv. Jeg sluttet å kle meg som jeg likte, jeg sluttet å være meg. Det lille meg som var igjen, utenom angsten. I tillegg til å være så redd for å bli syk, fikk jeg tvangstanker, som å vaske hendene 30 ganger om dagen. Så mamma gav meg en liten antibac jeg kunne ta med meg, før koranatiden, ler hun.
Men en ting var nytt og bra på skolen. Hun hadde fått en bestevenninne som var kristen.
-Jeg husker at første gangen jeg så Andrea, tenkte jeg at henne var det noe spesielt med, men jeg skjønte ikke helt hva det var. Det var som et lys i henne. Og når hun begynte å snakke om Gud og Jesus, ble jeg interessert i å høre mer. Jeg åpnet meg opp om at jeg slet med ting. Så fortalte hun meg at Jesus kan hjelpe med alt og at det er håp i Han. Jeg tenkte at jeg har prøvd alt, men det går ikke vekk. Så jeg kan jo gi det en sjanse.
Sara (t.v.) og hennes nye bestevenninne Andrea.
Det førte til at Sara ble med sin venninne på et ungdomsmøte i Filadelfia Arendal. Der ble Sara overrasket over vennligheten hun ble møtt med av de andre ungdommene.
-Jeg var livredd og tenkte dette var skummelt, ingen kommer til å like meg, og jeg var livredd. Men det første som skjer da vi åpner dørene er at tre jenter kommer rett bort til meg og sier «hei så hyggelig at du kom hit». Da jeg kom lenger inn var det bare så mange som ville prate med meg, og jeg kjent at oi, her var det godt å være. Også ble jeg med inn på møtet.
På møtet får Sara en helt ny opplevelse. Hun føler at taleren prater rett til henne.
-Jeg husker ikke hva som ble sagt, men jeg husker at han som talte, talte rett inn i livet mitt. Det hadde jeg jo aldri opplevd før. Og jeg husker at jeg satt blant masse fremmede folk og gråt fordi det bare var virkelig, rett til meg. Så sa han som talte at hvis du ble truffet at det jeg sa, så kan du komme bak og prate med meg etterpå. Det gjorde jeg, og da spurte han meg om jeg ville ta imot Jesus. Det sa jeg ja til, det vil jeg. Etter frelsesbønnen var det som om jeg ble så lett. Jeg gikk inn i kaféen, der jeg skled rett inn i en venninne gjeng. Jeg skjønte ikke hvorfor de ville være mine venner, men jeg har aldri hatt så gode venner som de som jeg møtte der. Ungdomsmøtene ble mitt fristed. Jeg var fortsatt litt redd og deprimert, men jeg kjente en fred der.
-For hvert møte jeg gikk på var det noen som snakket rett inn i livet mitt. De hakket hull på følelses boblen min, og dro ut løgnene jeg hadde trodd, også fikk jeg inn sannheten om meg. For hvert møte jeg var på, satt jeg og hylgråt. Gud jobbet med alt som hadde vært vanskelig i livet mitt, litt etter litt.
Så tok Sara et valg som gav fortgang i helbredelsesprosessen for henne.
– Det var som om jeg hørte inne i meg at du skal ikke ha det slik som du har det, det er ikke slik livet ditt er ment å være, du skal bli frisk. Det har vært den største frykten min, at jeg aldri skulle bli frisk og alltid være redd for alt mulig. At jeg skulle bo hjemme hos mamma for alltid og aldri være med på noe, det er jo ikke noe ordentlig liv.
Da jeg ble kristen fikk jeg håpet at det kan jo faktisk gå bra for meg og. Og da var det noen som sa at det første steget mot et nytt liv er å døpe seg. Du kan på en måte sette en dato for det. Det gjorde jeg, og jeg ble døpt den 02.02 2020. En stund etter var vi på et ungdomsmøte hvor jeg husker jeg stod i salen under lovsangen og kjente på en sånn ekstrem fred, som jeg ikke hadde opplevd før, og en sånn ro, jeg hadde jo aldri roen noen steder i kroppen. Men jeg kjente at angsten var ikke der, den var borte.
Så prøvde jeg å tenke på det jeg var redd for, men kom ikke på noe. Da tenkte jeg, er jeg blitt helbredet nå? Men jeg tenkte at nei, blir en helbredet må en merke noe voldsomt, som et støt gjennom kroppen. Men jeg kjente bare fred. Så jeg bestemte meg for å ha tillit til Gud og stole på at Han har helbredet meg. Også gikk hele den dagen. Ingen angst, ingen negative tanker. Så gikk det to dager, en uke, en måned, og nå er det to år.
Angsten kan prøve seg, men den får aldri slippe til igjen. Den er ikke sjefen i livet mitt lenger, det er det Jesus som er!
Det var så stort for meg den dagen jeg skjønte at Jesus har allerede tatt angsten min og alt som er vondt med seg på korset, slik at jeg skal få slippe. Så det er helt vilt, faktisk. Og med så mye typer psykolog timer jeg har hatt og vært igjennom. Jeg var til psykologtime rett før jul i 2019, to måneder før jeg ble døpt i 2020. Jeg var så syk og dårlig og kunne nesten ikke prate, jeg satt bare og stirret i veggen mens mamma måtte være med og snakke for meg. Jeg fikk beskjed om å slutte i jobben min fordi jeg var så dårlig. Jeg hadde fått en oppfølgingstime hos psykologen i februar, etter at jeg var døpt og helbredet.
Jeg husker at jeg var så glad at jeg kunne ikke stoppe å smile. Psykologen tok opp alt som hadde vært vanskelig, men jeg sa nei, det er ikke noe problem. Hun sa da: «Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med deg, men jeg tror ikke du trenger å gå her lenger, det virker jo som om alt er blitt bra!»
Saras vennskap med Andrea førte til et helt nytt liv for henne.
Hva tenker du fremover?
-Nå går jeg 4. året på videregående, så tenker jeg å ta ett år på lovsangslinjen til Filadelfia Bibelskolen i Kristiansand. Så vil jeg gjerne studere og bli sosionom. Da kan jeg hjelpe andre med den erfaringen jeg har. Før var jeg vant til å ikke ha det bra, og det var normalen. Å ha det bra er nå den nye normalen! Det gjør at jeg er så ekstremt takknemlig. Hver gang jeg deler vitnesbyrdet mitt, blir jeg minnet om det Gud har gjort for meg. Nå får jeg være med på leir, jeg står på scene og leder i lovsang, jeg som så vidt våget å dra hjemmefra, eller å sitte i en bil!
Nå kan jeg være med på alt!
Kilde: Troens Bevis bladet for mai, 2022
Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.
