Fra India til Sarons Dal: -Den beste plassen å være er der Gud vil ha deg!
Wendy fra Lista lærte seg flytende hindi på rekordtid og fulgte kallet sitt til India. Nå jobber hun som IE konsulent i Sarons Dal. Les hennes spennende og unike historie:
Wendy vokste opp med to brødre i en familie på Lista. Alle tre søsken har brent for misjon. I India vokser hennes mann Suhas opp med en mor som kun har én bønn, nemlig at barna hennes skal bli brukt av Gud. I dag leder Wendy og Suhas et større misjonsarbeid i India med menighetsplanting og støtte til barn i slummen.
Faren til Wendy er med og deler ut mat til tenåringsjenta Durga og faren hennes. Durga er med i fadderordningen som Wendy har vært med på å starte i India. – Huset de bor i kan skimtes i bakgrunnen, sier Wendy.
Hjemturen
Fra sitt kontor i Sarons Dal har Wendy Wakode daglig kontakt med innfødte evangelister over hele Asia og deler av Afrika. I dag jobber hun som IE konsulent for Troens Bevis. Etter 19 år som misjonær i India, inkludert jobb på den norske ambassaden i New Dehli, har hun uvurderlig kunnskap og erfaring som kommer godt med i hennes nye jobb. I dag bor hun og mannen Suhas sammen med deres to sønner i Vanse på Lista.
-Vi har alltid hatt den mentaliteten at vi har trent opp ledere og pastorer som selv kan ta ansvaret for de nye menighetene som er blitt plantet gjennom arbeidet vi driver. Så det som er så fantastisk, er at vi kan faktisk være her i Norge nå, og se at arbeidet i India fortsetter å blomstre, forteller ekteparet.
Årsaken til at de endte opp på Lista er sammensatt. Da Wendys far for 6 år siden ble alvorlig syk og etter kort tid døde, ønsket ekteparet å tilbringe litt tid sammen med Wendys mor og resten av familien i Norge. I tillegg var det da noen kriterier som bl.a. gjaldt botid i Norge som måtte oppfylles i forhold til at deres to sønner skulle beholde det norske statsborgerskapet. Det gjorde at de bestemte seg for et opphold i Norge på to år. Etter det reiste de til India igjen.
Wendy (midten) og hennes mann Suhas ønskes velkommen til en ny landsby for arbeidet deres i India.
– Etter at vi kom tilbake til India, kjente vi på oss at det var noe mer Gud ville, så vi søkte Gud spesifikt om tiden og årene som lå foran oss. Ønsket var å være i India, men da guttenes skoleår i India gikk mot slutten, kjente vi en veldig klar ledelse til å reise til Norge. Timingen var perfekt, for alt la seg til rette i riktig tid. Kort tid etter at vi kom, kom korona, og da var det ikke mulig å reise.
-Nå tenker vi at vi skal være her til ungene er ferdig med skolen og gamle nok til å ta sine egne valg, så får vi se hva vi gjør. Vi ser tydelig at Gud kan virke fra her til der, forklarer Wendy.
Kallet
Men det var ikke opplagt for Wendy at hun en dag skulle ende opp i India. Eldstebroren hennes Trond var tidlig sterkt engasjert i misjon knyttet opp til Sri Lanka, men hun tenkte at det var hans kall. Selv ønsket hun å få en karriere hjemme i Norge, og heller støtte misjon med gaver.
-Jeg tok en utdannelse og fikk jobb på skattekontoret. Der ville de etterhvert gjerne videreutdanne meg for flere oppgaver. Jeg trivdes godt i jobben, men jeg hadde da begynt å tenke at det må jo være mer til livet for meg enn dette.
Tanken om bibelskole slo henne, men ble raskt avvist.
-Jeg lengtet etter noe mer i livet, og spurte Gud. Så kom en tanke, hva med bibelskole? Men jeg slo den fort bort og tenkte det blir for kjedelig å bare sitte og studere. Så kom tanken en andre og en tredje gang, men igjen sa jeg nei. Siden jeg var sist ansatt, var det min oppgave å hente posten på jobb. En dag så jeg i avisen en artikkel om noen som hadde reist ut med Ungdom i Oppdrag. Det så interessant ut, og lang historie kort, jeg meldte meg på en av deres Disippel Trenings Skoler (DTS) i Los Angeles, forklarer Wendy, og fortsetter:
-Mens jeg var der kom det en taler fra Australia. Han hadde flyttet til India som misjonær, giftet seg med en indisk kvinne og de hadde fått barn. Han snakket om det å ha en fulltidstjeneste i misjonsfeltene og hva han opplevde i India. Da ble hjertet mitt tent i brann. Jeg bare visste at det var India jeg skulle til. Han ble også min misjonsmentor og fulgte meg opp da jeg reiste ut.
Wendys sterke engasjement i India har fått gode konsekvenser for mange! Her er tre glade jenter som får leksehjelp i slummen.
India
Wendy fikk etterhvert være med et DTS team på en misjonstur til Nepal. Der skulle hun være en måned sammen med teamet sitt før hun tok ryggsekken og dro alene til India.
-Jeg bare visste at det var der jeg skulle være. I mitt hode var jeg lykkelig om jeg bare hadde en seng å sove i, mat å spise, og klærne i ryggsekken, ler hun.
–Min eneste tanke var at jeg måtte lære meg hindi, så jeg kunne komme i gang med arbeidet. Og det gjorde jeg. Jeg ble tett fulgt opp av misjonsmentoren min fra Australia, som kom og introduserte meg for gode mennesker, og passet godt på at jeg var i trygge hender, legger hun til.
-Jeg visste da jeg kom til India at det er her jeg ville være, det var her jeg ville leve og en gang dø. Det var min tanke.
Etter hvert traff hun sin tilkomne mann gjennom et misjonsarbeid som hun ble introdusert for i byen Nagpur i staten Maharastra, midt i India. Både foreldrene hennes og den andre broren, Tolli, ble snart sterkt engasjert i misjonsarbeidet til Wendy og Suhas i Nagpur. Hele familien hennes har besøkt dem og arbeidet i India flere ganger.
Hele familien til Wendy besøkte dem og arbeidet deres flere ganger i India. Her er Wendys foreldre som møter fadderbarna fra slummen utenfor internatet der barna nå bor og får skolegang og hjelp.
En mors bønn
-Min mor er en gudfryktig kvinne, forteller Suhas, mannen hennes.
–Faren min gikk bort da jeg var 14 år gammel. Selv om vi kom fra en fattig bakgrunn, var min mors eneste ønske at hennes barn skulle vandre med Herren. Og det var hennes bønn, for hun hadde sett den andre siden av livet, da hennes mann var en alkoholiker. Hun søkte ikke etter penger eller rikdom, bare at barna hennes skulle kjenne og tjene Herren.
-Selv i dag, i en alder av 72 står, hun opp kl. 05 hver morgen i huset sitt i Wardha og ligger på kne og ber i en time for misjonsarbeidet vi gjør, skyter Wendy inn.
Wendy fremhever viktigheten av disse bønnene, og forteller at hennes egen mor også er en kvinne som er veldig hengitt til Gud.
– Hun går hele dagen med bønner i hjertet. Det er fantastisk å ha slike mødre!
Wendy var ikke i tvil om at India var hennes personlge misjonskall. Her fra et møte i slummen der hun og manneni dag har arbeide.
Plante og bygge
Suhas forteller at han ble selv en personlig troende som tenåring.
-Da jeg var 17 år tok jeg imot Jesus i hjertet mitt. Da ble jeg med i en menighetsplantings tjeneste sammen med noen familiemedlemmer, som jeg jobbet med i mange år. Men i 2012 startet Wendy og jeg vår egen organisasjon som vi kalte “Spread International“. Vi startet en ny menighetsplantings bevegelse der målet var å også trene opp nye ledere. Vi har 300 menigheter i vårt nettverk, og vi startet også et felleskirkelig pastor nettverk i Nagpur der over 100 pastorer kommer sammen for å be. Selv har vi plantet 30 husmenigheter i tillegg til vår hovedmenighet med 40-45 som jevnt samles.
Måtte tenke nytt
Wendy forklarer at en del av prinsippet deres er at de i første omgang ikke inviterer de nye troende inn i hovedmenigheten, som ofte kan være langt unna der de bor, men starter husfelleskap for dem i nærområdene.
-Vi måtte tenke helt nytt. Vi ville gjerne gjøre det enkelt for dem å ha en menighet. Her i vesten har vi mye utstyr som mange fattige aldri vil har råd til. I de områdene vi arbeider har de ikke avansert lydsystem. Det er den indiske trommen tabla som akkompagnerer lovsangen. Og etter møtene blir servingen chai (indisk te) og litt kjeks. Vi opplever at det på denne måten gjør at de lokale kan lettere plante nye menigheter, og ressursene går ikke til utstyr, men til å nå ut til andre!
-Sjarmknotten Shiva fra da han var liten. Her utenfor daghjemmet i slummen. Han har fulgt med oss i arbeidet siden vi startet i 2012, forteller Wendy.
Lærte å lytte
-Og selv om jeg er en pastor, ønsker jeg ikke selv å tale så mye, smiler Suhas.
–Første gang jeg kom til Norge for 18 år siden, var jeg her i to til tre måneder. Da hadde jeg nesten panikk og lurte på hvordan kunne menigheten vår i India klare seg uten meg? Da talte Gud til meg og sa at jeg måtte fokusere enda mer på å trene opp ledere under meg, blant annet gjennom at de begynte å tale mer, mens jeg lyttet, og på den måten kunne jeg veilede dem videre. Da jeg kom tilbake, satte jeg meg på bakerste benk for å høre på dem når de talte. Slik kunne vi gi dem konstruktive tilbakemeldinger og oppmuntre dem. Vår oppgave er å utruste nye ledere så de kan ta eierskap over sine områder. Slik kan hovedmenigheten spre seg ut i nye menigheter.
Nå jobber Wendy Wakode som konsulent for de nasjonale evangelistene som får støtte gjennom arbeidet til Troens Bevis. F.v: Wendy, deres sønn Jaxon og hennes mann Suhas Wakode.
Nå opplever ekteparet at de får høste fruktene av arbeidet de har lagt ned i å trene opp andre ledere.
-Nå har vi vært i Norge de tre siste årene. Det som er så deilig er at nå kan jeg se at de vi har trent opp, driver arbeidet videre. Og mange av dem, selv om de nå har ansvar over egne menigheter, velger fortsatt å komme til oss for å for å få råd. Det er den gjensidige tillitten som gjør at det fungerer slik.
Wendy jobbet også i en periode for den norske ambassaden i New Delhi for å spe på inntektene til misjonsarbeidet. Det førte til at hun ikke hadde den samme nærkontakten til menneskene og misjonsarbeidet i Nagpur, og til slutt klarte hun ikke å holde seg borte fra misjonsarbeidet.
-Jeg bare måtte tilbake til dem! Vi har også bygget opp et arbeide i det verste slumområdet i Nagpur. Vi begynte med å hjelpe seks gutter. Nå er det om lag 50-60 barn som får gå på skole og bo på internat, ved at de får støtte og hjelp primært gjennom givere til vårt arbeid i Norge.
Fadderbarn med støtte fra Norge i det nye slumområdet får leksehjelp gjennom aribeidet til Wendy og Suhas.
Hva tenker dere selv, at dere er her i Norge en tid før dere reiser tilbake?
-Jeg tenker at vi må ta eierskap overfor de oppgavene Gud gir oss, og stole på at Han har en plan, uansett hvor vi er. Nå har jeg fått denne jobben i Troens Bevis som gjør at jeg kan hente fra mine erfaringer ute i feltene. Vi vet ikke hva fremtiden holder, men ved å lytte til Gud og følge Ham hver dag, kommer vi inn i fremtiden. Jeg tenker at jeg har den beste jobben i verden! Den beste plassen å være er jo nettopp der Gud vil ha deg!
Kilde: Troens Bevis bladet februar, 2023
Bli inspirert og få et gratis abonnement på Troens Bevis bladet.
Du kan være med å støtte misjon og gi mennesker nytt håp for sine liv
