Konstrastenes dager i Uganda: Fra hjelpeprosjekt til levende barn
Da 16 bibelskole elever og 4 kvinner fra Damer i byen i Kristiansand besøkte den nye omsorgsbyen i Uganda i mai, skjedde det noe helt spesielt. Et bemerkelsesverdig hjelpeprosjekt fikk en helt ny betydning i møte med barna som har fått et nytt liv! Omsorgsbyen ble offisielt åpnet 20. januar, og nå er hverdagen på plass for både ansatte og barn.
Da gruppen på 27 personer møtes på Kjevik tidlig fredag morgen den 26. april, er det få som vet hva de går i møte de 10 neste dagene. Gruppen inkluderer 16 elever fra Kristiansand bibelskole i tillegg til tre lærere, fire kvinner fra Damer i byen, og tre fra Troens Bevis, inkludert reiseleder Hans Martin Skagestad, en videofotograf, og undertegnede. Bortsett fra reiseleder er det første tur til den nye omsorgsbyen til Dina Stiftelsen og Troens Bevis i Uganda for samtlige som deltar.
Det er en god gjeng med forventningfulle bibleskoleelever som lander i Uganda og har sitt første måltid dagen derpå. Få var forberedt på det det de kom til å oppleve de nesste 10 dagene.
En kjapp google sjekk forteller at 48 prosent av Ugandas befolkning på 49,9 mill. er under 15 år. Kun 2,38 prosent er 65 år eller eldre. Reisemålet for turen er hovedstaden Kampala, som ligger ved Afrikas største innsjø, Viktoria sjøen. Unicef beregner at 70 prosent av Kampalas befolkning nå bor i slum områder. Det innebærer dårlige sanitære forhold, utrygge hjem, begrenset tilgang til tjenester som rent vann, søppel tømming, helsetjenester og utdanning. Det fører til en fattigdomssyklus som er vanskelig å bryte for befolkningen.
Hele 70 prosent av Kampala er nå slumområde.
Gjemt i skur
Etter en kjøretur på nærmere en og en halv time fra hotellet mandag morgen til landsbyen Mgipi, er det en spent gruppe som går ut at bussen på omsorgssenteret. Turen opp har vært full av sterke inntrykk. Langs veiene står salgsboder i skur på rekke og rad med alt fra mat og klær, elektriske duppeditter, biler, kunst og store sengerammer til salgs, omgitt av familier på mopeder, syklende tenåringer og barn som leker.
Langs hovedveiene er det fullt av salgsboder i skur og mye trafikk med mopeder og sykler.
Kontrasten er derfor stor når vi går ut av bussen på omsorgssenteret. Det er plassert oppe på en høyde, omgitt av vakker natur, frisk luft med et kjølig drag, og en slående utsikt over gårdsbruk, heier og fjell. Besøket begynner med en omvisning. Hans Martin Skagestad leder følget gjennom området på 100 mål, som strekker seg ut både i høyden og lengden langs åskammen som omsorgsbyen er plassert på.
Hans Martin Skagestad gir gruppen en omvisning i den nye omsorgsbyen fro 500 barn som Troens Bevis og Dina-stfitelsen bygger i Uganda. Nå bor det nesten 40 barn der, og tallet øker raskt.
-Det vi ser er at barna som kommer hit har en enorm rask utvikling, forteller han.
-Vi har ei jente som ble funnet i en trapp, ingen vet hvor hun kommer ifra. Hun ville bare se inn i veggen. Nå er hun våken og følger med på alt som skjer rundt henne. De fleste har aldri opplevd farskjærlighet. De har blitt gjemt i et skur og aldri opplevd å bli verdsatt eller elsket. Noen har hatt en litt bedre oppvekst, mens andre helt ekstreme med misbruk og overgrep.
Kokeplantene på det enorme kjøkkenet varmes opp med selvproduserte lava steiner.
Selvforsynt landsby
Det første stedet vi kommer inn på er det romslige kjøkkenet. Der skal alle, inkludert familiene som får bo i sin egen leilighet, lage mat. Det produseres egen lavastein til komfyrene.
-Det betyr at komfyrene ikke trenger strøm, noe som sparer både utgifter og utfordringer om strømmen skulle gå.
Mens vi går ut av kjøkkenbygningen og bortover jordet, passerer vi flere arbeidere.
-Her lager de murstein, forklarer Hans Martin.
– Alle mursteiner til bygging og veier på senteret er selvproduserte. Det lages 4000 steiner i døgnet! Tanken er at det kan bli en kilde til inntekt, sammen med kull.
Hans Martin peker utover et annet område.
-Planen er også å bygge en egen kirke for 1000 personer her oppe. Neste prosjekt er å få gårdsdriften opp så senteret skal bli selvfinansiert og de ikke er så avhengig av hjelp utenfra.
Tomten som omsorgsbyen bygges på er luftig og sval. Her produseres også egne mursteiner.
Hans Martin tar et par steg til siden og peker bort på en skråning med røyk som stiger opp.
-Og her brennes det søppel. Dette er bra til å være Afrika, der det meste av søppel bare blir dumpet et sted.
Hans Martin deler flere fremtidsplaner for omsorgsbyen som er under oppbygging. Flere avdelinger er allerede ferdigstilte og innflytningsklare, deriblant 79 av 249 planlagte leilighetene.
Til sammen skal det bli plass til 500 barn på senteret. Inntil nå har det flyttet inn ca. 40 barn, men tallet økes raskt. De fleste av dem har ikke foresatte med seg og blir tatt hånd om av personalet.
Besøk på en av de to sykestuene på senteret.
På vei bort til avdelingen der vi skal få møte barna, er vi innom en av to sykestuer. Her jobber tre sykepleiere som følger opp helsetilstanden til barna. De sørger for at de får medisinene sine til rett tid, undersøker barna når de blir syke eller får et illebefinnende, og gir enkelte av barna næring og medisiner gjennom sonde.
-Vi tror naturligvis både på mirakler og helbredelser. Men det skal ikke hindre oss i å hjelpe. Dette blir Afrikas største senter for barn med spesielle behov, legger Hans Martin til.
Barna på senteret elsker å leke med de besøkene.
Samme behov som friske barn
Da vi nærmer oss samlings- og lekeplassen for barna, som er på en åpen plass under tak i hovedbygningen, hører vi jubelrop, musikk og latter. Barna vinker og hopper av begeistring i det de ser oss.
Plutselig er vi alle omgitt av barn som bruker det de har av armer og ben og kroppsdeler til å omfavne oss. Ingen av oss har ord for det vi opplever. Barna ender opp i det ene fanget etter det andre og får klemmer og smil og små gaver.
Det er ikke første gang de får besøk, og det er tydelig at mange av dem synes besøk er stas. Flere av barna elsker mobilene til de besøkende, poserer for bilder med tommelen opp og trykker på knappene til smartklokker for å få frem spill. Ei av de eldste utviklingshemmede jentene som var blitt solgt for sex i flere år, kan ikke reise seg, men skyver seg sittende rundt på gulvet. Hun ler høyt og smiler hver gang hun ser på oss. Det barna ønsker er nærhet, å bli sett, danse til musikk, spille fotball og lek. Med andre ord, de har samme behov som friske barn.
Det barna ønsker er nærhet, å bli sett, danse til musikk, spille fotball og lek.
Redningsaksjon i slummen
Etter to dager sammen med barna på senteret skal vi ut i et helt spesielt ærend i slummen. Da skal tre med funksjonsnedsettelser besøkes, og to av dem skal reddes ut og bringes til senteret.
Sosialarbeideren Faith, som nå jobber fulltid for senteret, bruker mye oppsøkende tid i slummen. Til sammen har hun og de andre fra senteret kontakt med over 3000 familier som har barn med funksjonsnedsettelser. En stor prosent av disse barna har cerebral parese. Ventelisten for de som trenge støtte og hjelp er lang.
-Men nå først skal vi besøke Imran, forteller Faith. Hun gjør det klart at alle foreldrene vet at vi kommer og at de er enige i at barna skal få komme på senteret.
Her får Imran (25) besøk.
Imran er 25 år og dermed for gammel til å bli bosatt på senteret. Men han får nå tilsyn og støtte. Vi går gjennom trange og kronglete smug for å komme frem til huset der han bor. Faith banker på døren, og snart kommer han ut i rullestolen sammen med sin mor. Vi får alle hilse på ham, og familien får nye matforsyninger fra Faith. De som ønsker, kan ta en tur inn og se huset. Enkelte får tårer i øynene. Det består av et soverom og en stue med en mørk gang, der den andre sønnen i huset sover. Det er ikke innlagt vann, ikke noe kjøkken, ikke tepper på de rå sementgulvene, ikke noe spisebord eller stoler. Kun et gammelt TV apparat står langs veggen i det største rommet.
Imran inne i huset. Det eneste møbelet i rommet er en gammel TV.
Utenfor kommer vi i prat med en døv kvinne. Hun forteller at det er flere døve barn i området som kunne gått på en døveskole i nærheten, men ingen har penger til å betale for skolegangen. Faith kan tegnspråk, og oversetter for oss.
-Jeg skulle virkelig ønske at alle slike mødre kunne oppleve å få støtte og hjelp. Jeg er veldig takknemlig for alle våre støttepartnere på vegne av mødrene. Vi kan ikke hjelpe dem uten dere, så tusen takk, legger Faith til.
Barna i landsbyen har samlet seg uteforn huset til Emran mens vi er på besøk. Den døve kvinner i blått som Faith kunne kommunisere med gjennm tegnspråk, er til høyre i bildet.
Emran
Neste stopp er et gårdshus på det som viser seg å være en liten kaffe plantasje. Det er visstnok opp mot 20 personer med barn og voksne som bor i huset. Her er det gutten Emran på 7 år som skal reddes ut. Vi får høre at foreldrene hans stakk av da han var liten, og nå er det bestemoren som har hatt ansvar for ham i flere år. Hun tar oss inn i en mørk, lang murgang før hun åpner en dør til et unnselig rom.
Se redningsaksjonen under:
Her blir vi møtt av Emrans bestemor.
Her ligger Emran rett på sementgulvet i et hjørne av det bare rommet.
Emran blir reddet ut og er på vei til et nytt liv på senteret.
Rommet er tomt bortsett fra en liten gutt som ligger på noen tepper inntil murveggen. Emran ser rundt seg med store, åpne øyne. Her har han ligget dag etter dag i flere år. Han kan ikke sette seg opp, gå eller kravle rundt. Det skal vise seg at han også er blind. Men han hører stemmene, kjenner vennlige hender som hilser på han, og leppene former et raskt smil. Etter noen få minutter blir han løftet opp og båret ut til bussen av en av bibelskole elevene. Det er tydelig at bestemoren har omsorg for han, og hun får tilbud om å være med og følge han opp til senteret.
Her sages låsen over inn til rommet der Aisha ligger.
Aisha
Nå er det ett barn igjen som skal reddes denne dagen. Etter noen få minutter stopper bussen igjen foran et langt og trangt smug. Faith leder an og stopper foran en dør. På døren henger det en hengelås. Ingen svarer når det bankes på døren. Hun forklarer at det er en lov som tilsier at ingen barn skal låses inne i et hus alene. Derfor tar Faith ut en tang og klipper over hengelåsen. Vi går inn i huset og finner Aisha (9) liggende på gulvet. Det viser seg at moren er alene om ansvaret for henne og to andre mindreårige barn. Akkurat nå er hun ute og plukker kaffebønner så hun kan skaffe penger til mat for barna. Hun satte hengelås på døren for at ingen skulle gå inn å skade eller stjele Aisha mens hun var alene.
Aisa (9) blir funnet liggende på murgulvet inne i rommet som hun deler med moren to yngre brødre.
Kvinnen som leier ut rommet som Aisha og moren og de to søsknene bor på, vil gjerne bli med opp til senteret siden Aishas mor ikke er hjemme. Det får hun lov til.
På senteret blir begge barna sendt ned til sykestuen der sykepleierne venter på dem. De blir grundig undersøkt og veid. Emran på 7 veier 9 kg, og Aisha på 9 år veier 14 kg. De er begge sterkt underernærte. Det blir også bekreftet at Emran er blind. Begge barna er helt rolige mens de blir undersøkt. Bestemoren til Emran og Aishas følge blir kjørt hjem senere på kvelden.
Her blir Emran og Aisha båret opp til sykestuen på omsorgssenteret.
Debrifing
Samme kveld blir det en debrifing på hotellet for alle som var med på redningsaksjonen. Den største overraskelsen for flere er at de ikke begynte å gråte da de fikk se kårene som barn i slummen lever under. Flere lurer på om det betyr at det er noe galt med dem.
-Det er viktig å vite at dette ikke handler om følelser, forklarer Hans Martin under samlingen.
-Det handler i stedet om å være med og bidra for at de skal få det bedre. Og det har dere alle vært med på i dag.
Bibelskole elev Hallvard Wiig (29) la til følgende kommentar:
-Kanskje vi leter på feil plass etter lykken når vi ser hvor glade ungene på senteret er!
Gruppen har en debriefing på kvelden for å snakke om dagens opplevelser.
Samling for kvinner utenfra
Dagen etter redningsaksjonen er det en større samling på omsorgssenteret for mødre og deres barn med funksjonsnedsettelser. Det ventes 50 kvinner fra nærområdet, og 50 kvinner fra slummen i Kampala. Flere busser er ute og henter dem. Barna på senteret forstår at noe er på gang, og følger spente med.
Bussene kjører inn, og stolene blir snart fylt av mødre og bestemødre og barn. Ikke alle kommer på én gang, men alle sitter tålmodig og venter. Først er det en felles samling med nyttig informasjon. Deretter blir det et møte der bibelskole elever skal få dele sitt vitnesbyrd.
Emrans bestemor smiler lykkelig dagen etter redningsakjonen. Nå er Emran i gode hender på omsorgssenteret.
En av dem som sitter i forsamlingen med et stort smil, er Emrans bestemor. Ved siden av henne sitter Emran for første gang i en rullestol. Han er helt rolig og lener seg mot bestemoren.
Etter lovsang og vitnesbyrd, blir det invitert til forbønn og frelse. De fleste løfter opp hendene sine. Enkelte kommer nok fra kristen bakgrunn, men flere av dem er også muslimer.
-Broren min på 9 år har vært på senteret nå i 2 måneder, forteller Imamu (17). Han er en av dem som er på besøk denne dagen.
-Jeg er så glad for at dere kan hjelpe oss ved å ta vare på han mye bedre enn det vi kan.
Imanu (17) besøker broren sin på senteret denne ettermiddagen.
AmpuLire har tatt med seg datteren sin på 7 år opp til senteret denne dagen. På fanget har hun en baby. Hun er enig.
-Jeg er så takknemlig for at datteren min kan se at det finnes andre barn som henne. De fleste barn med funksjonsnedsettelser her lever helt isolerte, og vet ikke at det finnes andre barn som dem.
Moren til Aisha og hennes to brødre kom opp på senteret dagen etter redningsakjonen. Nå skal de alle få flytte inn i sin egen leilighet.
Et nytt liv
Så kommer den gode nyheten. Mor til Aisha og hennes to yngre brødre er kommet opp på senteret. Nå skal de få flytte inn sammen med Aisha i deres egen leilighet. Moren har også sagt ja til at et annet barn med spesielle behov skal få flytte inn sammen med dem.
De to sønnene hennes skal få begynne på en lokal skole for vanlige barn. Gleden og takknemligheten stråler ut av dem idet de går inn i leiligheten.
I neste nummer av Troens Bevis får du lese hva som skjedde under turen da den første kristne kampanjen ble holdt i et av de absolutt verste slum områdene i Kampala.
Kilde: Troens Bevis bladet for juni, 2024.
Les mer om Aksjon Ingen Utelatt her
Nå er Aisha blitt velsignelsen i familien sin. Tusen takk til alle dere som er med og støtter den nye omsorgsbyen som nå bygges i Uganda.
