Foreldrene til Stian Smit: Båret gjennom stormen
Her forteller foreldrene til Stian Smit (23) om deres opplevelse da sønnen fikk kreft s om 14-åring, hva som har hjulpet dem og råd til andre som står i lignende situasjoner.
-Da sønnen vår, Stian, fikk diagnosen leukemi som fjortenåring, stoppet verden opp. Det var som om bakken forsvant under oss. På få timer gikk vi fra hverdagsliv med fem barn til intensivavdeling, pumper, medisiner og samtaler vi knapt forsto rekkevidden av, forteller foreldrene til Stian, Sandy og Jelte Smit.
Sandy Smit er sykepleier og Jelte Smit jobbet på den tiden som daglig leder på Åpta camping og misjonssenter.
-Vi delte oss for å få ting til å gå opp.
Sandy ble med Stian til Rikshospitalet og Sørlandet Sykehus i Kristiansand, mens Jelte var hjemme med de fire andre barna. Hver helg pendlet han til Oslo.
Det var en rytme ingen hadde bedt om, men som ble nødvendig for at alle skulle klare seg, inkludert barna som var hjemme.
– Stian var nede i 35 kilo, koblet til åtte pumper på intensiven, og ingenting så ut til å virke, forteller Jelte. – En dag stoppet jeg bilen på vei hjem fra sykehuset og tenkte: det er ikke håp. Jeg ba til Gud om å ta ham hjem.
Et vendepunkt
Så kom en nyhet fra legene: på en kongress i USA hadde de presentert en ny medisin som kunne prøves. Det var ikke store dosen, men det var håp.
– Der og da snudde alt, sier Jelte.
– Vi så det nesten med en gang. Feberen sank. Han ble sterkere. Det var som om Gud grep inn.
Sandy husker særlig én ting.
– Stian hadde bedt om å få komme til Kristiansand i påsken for å være nær familien. Og akkurat da medisinen begynte å virke, ble han sendt med ambulanse dit. Det føltes som et bønnesvar.
Sandy Smit satte sammen en bildebok fra sykehusoppholde til Stian så familien kan minnes hva de har vært igjennom, og hvor de er nå.
Bønn og fellesskap
Gjennom hele sykdomsperioden ble familien båret av et enormt bønnefellesskap.
– Det var mennesker som ba for Stian over hele verden, forteller Jelte.
– Fra Nederland, Sør-Afrika og USA. På Lyngdal kristne grunnskole tok de ham med i morgenbønnen, og i misjonskirken i Farsund samlet ungdommene seg, og da fikk høre hva som hadde skjedd med Stian, sendte de oppløftende meldinger med bibelvers til ham hele den natten.
– Vi har sagt mange ganger at vi opplevde det vanskelig å be selv, sier Sandy.
– Men vi kjente at vi ble båret av andres bønn. Det var som å stå midt i en strøm av kjærlighet.
De merket også hvordan mennesker rundt dem så dem, og bar med i det praktiske.
– Noen sa at hver gang de kjørte forbi huset vårt, ba de for Stian, sier Sandy.
– Andre stilte opp med mat, skole og praktisk hjelp. Vi sto ikke alene.
Balanse i hverdagen
Mens Sandy var på Rikshospitalet, holdt Jelte hverdagen i gang hjemme. De fire søsknene fikk leve så normalt som mulig.
– Den eldste tok ansvar og snakket mye med de yngre og Jelte, forteller Sandy.
– Den nest eldste fant på aktiviteter og bakte sammen med de minste. Vi prøvde å holde familien samlet, selv om vi var delt.
I helgene bodde de av og til sammen i en leilighet ved sykehuset i Kristiansand.
– Vi fikk lov å være sammen, sier Jelte.
– de minste to sov av og til sammen med en av oss på rommet til Stian. Det ble mange kvelder med latter og tårer om hverandre.
De opplevde også små mirakler i det praktiske. Da Stian skulle begynne på videregående i Vennesla, trengte han et sted å bo nær skolen. Sandy sendte en e-post til internatet ved en kristen videregående skole i nærheten, selv om det ikke var der han skulle gå, og dagen etter fikk de positivt svar.
– Det viste seg at kvinnen som jobbet der, selv hadde hatt et barn med kreft. Hun skjønte alt med en gang.
Pappa Jelte, Stian og mamma Sandy i dag. Nå er de klare tl å dele sin historie med håp om den kan blir til hjelp og støtte for andre.
Tro midt i prøvelsen
Troen ble prøvd, men ikke brutt.
– Jeg har aldri tvilt på at Gud finnes, sier Sandy.
– Men det var tider da det var vanskelig å be.
– Jeg har nok tenkt, sier Jelte, at Gud kunne ha reagert litt raskere. Men samtidig ser vi hvordan han var med hele veien.
De forteller at barna også ble formet gjennom opplevelsen.
– Den ene sa: «Alle spør hvordan det går med Stian, men ingen spør hvordan det går med meg.» Det traff oss, sier Sandy.
– Vi lærte å se hverandre mer.
Stå ikke alene
I dag er Stian frisk. Familien ser tilbake på årene med takknemlighet, men også med ærefrykt.
– Det var en kamp vi aldri ville valgt, sier de, – men vi opplevde Guds omsorg gjennom mennesker.
Om de skulle si noe til andre foreldre i lignende situasjon, er budskapet klart:
– Ikke bær alt alene. Del det med menigheten, venner og familie. La folk få lov å se dere og be for dere. Vi opplevde at fellesskapet ble redningen vår.
Sandy smiler rolig.
– Det var mørkt. Men det var aldri stille. Bønnene holdt oss oppe helt til vi kunne puste igjen.
Kilde: Troens Bevis bladet for desember
Få et gratis abonnement og bli inspirert av trosstyrkende historier og siste nytt fra misjonsfeltene.
